Om vårt forhold til mat
Jeg er fast leser av den norske paleobloggen Paleoliv, og i går postet hun et innlegg som var så fint at jeg vil dele det her.
Hvis du er som meg, og har måttet kutte ut en del matvarer du tidligere følte en slags avhengighet av, vil du nok kjenne deg igjen. Det er utrolig hvor sterkt mat og følelser er tilknyttet hverandre.
Jeg kommenterte selv på innlegget:
Jeg tror det er veldig viktig at man deler slike tanker, det kan være fryktelig ensomt å takle matsorgen alene.
En stor del av våre tradisjoner, som jul og påske, er jo sterkt forbundet med mat, og mat er en del av stort sett alle sosiale hendelser. Det er ikke rart vi kjenner på sorgen! Min utredning for matintoleranse havnet rett på juleferien, og da kunne jeg ikke vike fra planen, det var veldig tungt. Jeg satt i senga og var helt på gråten husker jeg. Ganske rart.
I et år har jeg holdt på med utredning for matintoleranser, og det har vært krevende, spesielt psykisk. Jula var desidert verst, og det kom til et punkt der jeg bare ville gjemme meg hver gang vi skulle spise, fordi bordet da ble fylt av fristelser jeg ikke kunne ta del i. Mammas vørterbrød med brunost, lefse med sylte, hjemmebakte rundstykker – det er bare noen av tingene jeg forbinder med julen, og som jeg har vokst opp med. Jeg ble overrasket over hvor trist jeg ble av å ikke kunne spise disse tingene, det var jo bare mat. Og for alt jeg visste kunne det være at jeg kunne spise det igjen til neste jul. Men det var altså helt krise.
Nå kan jeg til en viss grad spise en god del av matvarene igjen som jeg tidligere ikke tålte, takket være det strenge kostholdet. Nå velger jeg helt på egenhånd hva jeg vil spise, og jeg vet hvordan kroppen min reagerer på disse tingene. Likevel velger jeg å holde meg unna for eksempel kornprodukter, selv om jeg vet at jeg synes det er fryktelig godt. Bare ikke for kroppen min – jeg må betale for det i noen dager etterpå. Og likevel kjenner jeg på sorgen; selvpining, sier du? Vel, det er et valg mellom fem minutters nytelse og en ukes lidelse. Valget er enkelt, det er bare ikke så hyggelig der og da.
Når jula kommer er jeg rimelig sikker på at mammas vørterbrød med brunost vil finne veien til magen min. Som regel kan jeg fint leve uten brød og sukker, men jula er spesiell. Så spesiell at jeg er villig til å lide for det. Men i det daglige liv holder jeg meg unna den maten som helsemyndighetene kaller sunn, som de fleste spiser til daglig og som det finnes mest av i butikkene. Uten savn. Jeg innser bare at tradisjonene vi har i vårt samfunn er noe jeg fortsatt vil ta del i.
Til deg som kjenner på sorgen over mat: Fokuser på hvilke fordeler det gir deg, og ikke på hva du går glipp av. Gjør bevisste valg, og spis den ulovlige maten med god samvittighet hvis du først tillater deg det. Det er ikke teit å føle «matsorg» – det ville vært mer uvanlig å ikke føle noenting, tror jeg.
Følte bare for å dele noen tanker rundt dette. Del gjerne dine egne i kommentarfeltet under.
